Intervju med flinke folk

Tid for STORE ORD!

Har du tatt DBT-utdanningen i senere år, har du truffet henne som lærer. Har du vært på DBT-konferanse har du hørt henne innlede, og dermed sette akkurat den tonen som er som er så viktig når «DBT-familien» møtes. Har du de siste 15 årene søkt etter forskning på ungdom og selvskading har du sett navnet hennes foran eller i remsen av forfatternavn. Og er du en voksen som strever med store emosjonelle svingninger sørøst i Oslo et sted, kan du jammen møte henne som terapeut ved Søndre Oslo DPS også!

Det er god grunn til å ta en prat med den allestedsnærværende DBT-dama Anita Johanna Tørmoen!

Anita – har du fire jobber? Hva med «observing limits»?

Eh – jeg er jo forsker på Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging (NSSF), og så har jeg ansvar for utdanningsprogrammet i DBT, og så er jeg er lærer og veileder der, og så er jeg terapeut én dag i uken. Det høres ut som fire jobber, ja. Altså, jeg har et liv! Det er bare at å være forsker er mer enn en jobb, det er en livsstil. Så mange flinke folk å samarbeide med, og så stor egenmotivasjon. Men drar jeg til fjells, da sier jeg til samarbeidspartnere og pasienter at nå er jeg utenfor dekning!

Godt å høre! Vi to møttes første gang for 19 år siden, på DBT-intensiv med Alec Miller og Sarah Reynolds. Jeg vet hvor absurd tilfeldig det var at jeg ramlet inn på denne veien – var du klar over hva du gikk til?

Nei, hvordan forklare at jeg kom til å bruke så mye av yrkeslivet mitt på det her? Jeg kom fra en stilling ved en nevropsykologisk enhet på Rikshospitalet, der vi utredet barn med ulike hjerneskader. Der hadde vi blant annet utviklet et oppmerksomhetstreningsprogram, og i den forbindelsen var jeg blitt veldig opptatt av spørsmålet om hva vi faktisk vet om behandling som virker. Før det igjen hadde jeg jobbet med psykisk helse i Østensjø bydel, og truffet flere unge jenter med selvmordsatferd og selvskadingsproblematikk. Det gjorde veldig inntrykk på meg. Så unge, og på terskelen til livet, men ha det så vanskelig at de skadet seg selv eller prøvde å ta livet av seg! Disse to erfaringene, eller problemstillingene, smeltet sammen da det dukket opp en stipendiatstilling ved NSSF, der oppdraget var å forske på hva som er god behandling for ungdom med villet egenskade. Jeg ble veldig interessert, og søkte, det var ikke engang finansiering på plass. Så det var starten – men at det skulle bety mangeårig innsats for dialektisk atferdsterapi, det visste jeg ikke da.

Da vi satt der på intensiven i oktober 2006 – hva visste du om DBT?

Vi i forskergruppa hadde kommet frem til at for å drive god forskning måtte vi lære oss metoden, vi måtte vite hva vi snakket om. Men frem til intensiven hadde jeg brukt så mye tid på å organisere selve forskningsprosjektet, at jeg knapt hadde tatt inn over meg hva DBT var for noe. Jeg visste jo at det fantes studier som tydet på at DBT var en effektiv behandling, og det var viktig for forskeren i meg. Og interessen som prosjektet vekket i helseforetakene gjorde veldig inntrykk, den tydet på behov for kunnskap.

Hvilket inntrykk fikk du på selve intensiven da, hva «traff» deg?

Jeg var jo en «rookie», som ungdommen sier, med lite terapierfaring … Jeg tror stilen til lærerne var vesentlig. Humor, medmenneskelighet, måten de viste oss hvordan vi som terapeuter må stå i det sammen med pasientene, kjenne på kroppen hva behandlingen egentlig dreier seg om. Også ferdighetene, som terapeuter og pasienter deler behovet for. Det var også undervisningsformen – altså, her var det bare å sprette opp og øve i plenum, selv om du følte at du ikke hadde skjønt bæret.

And the rest is history – i dag er det DBT-team over hele Norge. Var dette din masterplan?

Ikke på noen måte. Motivasjonen økte imidlertid veldig i styrke da vi så den positive effekten av behandlingen på de aller første pasientenes dagbokskort. Men jeg hadde nok å tenke på med doktorgraden min, så lenge var det selvsagt først og fremst Lars [Mehlum] som drev frem DBT i Norge. Det var for øvrig ikke opplagt at NSSF skulle drifte utdanningen, det er jo en omfattende oppgave. Men nå tenker vi at det var bra at denne terapeututdanningen ble knyttet til et universitet, med plikt til å forske og evaluere, fremfor å «outsource» det til kommersielle krefter.

Hva har vært suksessfaktorer tror du?

For det første: metoden i seg selv. Den har rett og slett vært ganske lett å selge. Den har appell til klinikerne – det er lett å få med folk som har erfaring med pasientgruppen og vet hvor vanskelig terapi kan være. Selve undervisningsformen er også vesentlig. I fem eller ti intense dager er vi tett sammen, og erfarer både i ord og handling hva DBT er. Ferdighetene virker å treffe, og betydningen av å analysere atferd skikkelig. Vi har nesten ikke trengt å drive markedsføring – utdanningen er etterspurt. Så har vi også seilt på en vind av å ha forskningsresultatene med oss. I hvert fall håper jeg at det har vært viktig, selv om jeg gjennom årene også har reflektert over at ikke alle helseledere virker like opptatt av forskning.

Etablering av et norsk lærerteam var vel ingen selvfølge?

Nei, men det prioriterte vi høyt. Det har vært en krevende, men viktig prosess. Selv om nordmenn er gode i engelsk, betyr det noe å få undervisning på norsk og tilpasset norske forhold. Nå har vi ikke bare sertifiserte DBT-lærere, vi er også sertifisert til å utdanne lærerne våre selv. Og disse lærerne kommer jo i hovedsak fra helseforetakene, noe som betyr at de i tillegg til å jobbe klinisk med DBT – som er obligatorisk – også er godt kjent med de organisatoriske rammene som folk skal gi behandlingen i. Det tror jeg også har hatt stor betydning.

Smooth sailing?

Å nei da! Etter noen år lurte vi på om behovet var mettet – Norge er jo et lite land. Men forskningsresultatene etter oppfølgingsstudier viste jo så gode resultater, vi kunne ikke gi oss! Vi ansatte en koordinator, økte profileringen noe, og tilbød også en suppleringskandidatordning. Det var lurt, nå utdanner vi 50-60 terapeuter pr år. En annen utfordring er jo å sørge for fornyelse når metoden utvikler seg. Vi har for eksempel jobbet mye med norske oversettelser av materiellet, men nå kommer det nytt fra USA. Så det er på’n igjen med moderniseringer. Vi kan jo ikke bruke «teflonpanne» som metafor nå som vi ikke skal bruke teflon lenger!

Man snakker ofte om behovet for å minske avstanden mellom forskning og klinikk – «brigding the gap». Du er lærer, forsker og kliniker – er dette broen over gapet?

Det har jeg ikke tenkt så tydelig på før, men det var jo en betraktning! Jeg tenker at denne organiseringen gir et stillas som gjør at vi tåler at faget utvikler seg. NSSF er dessuten en offentlig institusjon, vi har ikke behov for å tjene mye penger, vi kan ha fokus på kvalitet og utvikling.

Som DBT-lærer har du jo sett nye DBT-team ta form under intensivene, og som veileder gir du utviklingsstøtte til mange team. Hva har du erfart som viktig for etablering av et godt DBT-team?

Først og fremst et godt feste i organisasjonen. Det er utrolig viktig med ledere som støtter og står bak de ildsjelene som driver arbeidet. Ildsjeler vil gi litt ekstra, de orker jobben med å lære seg nytt. Men de trenger støtte. Og vi trenger ledere som forstår at det krever en stor innsats å lage et godt behandlingstilbud til denne pasientgruppen. Så en robust ledelsesforankring er viktig. Noen ganger er ledere med på en del av veiledningsøktene, da forstår jeg at de er med. De lar behandlerne sette av tid til å lese, lære og øve, og bygge opp et godt tilbud.

Hva med teamenes egen dynamikk?

Som veileder er jeg veldig opptatt av å finne balansen mellom å tydeliggjøre DBT-prinsippene, og å vise åpenhet og gi rom for utforskning. Ikke validere det invalide, men spille rollespill, modellere feilbarlighet og at vi ikke har en fasit. I denne balansegangen her vokser det frem gode team. Teamene trenger rom for å finne ut av noen ting selv – feile, lære, utvikle seg.

Altså, dyrke frem et team som i praksis ikke bare er et valideringsteam?

Nemlig. Et team der man er villige til også å jobbe med endring. Det er en kritisk greie, og ikke helt enkelt. Kanskje vi har en kulturell utfordring der. Jeg har jo hatt mye med amerikanere å gjøre i alle disse årene, men fremdeles blir jeg helt slått i bakken av hvor direkte de er og hvor kjapt de slår ned på ting. Sånn – «hei, skjerp deg!». Jeg tror vi hadde tålt litt mer av akkurat det, men vi må jo også finne vår form her i Norge.

Hva med teamlederne?

Også kjempeviktig! Jeg har jo faktisk aldri vært teamleder selv, men jeg ser betydningen av at de er bevisst sin rolle. Jeg liker ikke begrepet teamkoordinator så godt, man må lede teamet. Vi er bevisste på det i utdanningen, og oppfordrer teamene til å velge en som vil lede og kan gjøre det en stund. Teamleder har ansvar for samarbeid med organisasjonen utenfor teamet, og spiller en viktig rolle for etableringen av en god teamkultur.

For du vet godt hvordan det er å være teammedlem

Ja, jeg er nå i et team som har eksistert siden 2009, med samme teamleder, Tone Enge Bertelsen, i alle år. En teamleder må ikke sitte så lenge i rollen, men det å ha hatt en tydelig person i den funksjonen så lenge, en som kan prioritere, støtte og utfordre, og kommunisere oppover i systemet, det har stor betydning for teamets resultater. Arbeidsformen i teamet er vel noe av det som gjør at jeg og mange er blitt så fascinert av og glad i denne behandlingsformen. Muligheten til en åpen innsjekk på hvordan det står til med en, og samtidig kunne få hjelp til å strekke noen grenser… For eksempel orke å se et annet perspektiv enn sitt eget når det er som mest slitsomt!

Hva med videreutvikling av DBT?

Det er veldig viktig å tenke nytt. For eksempel varighet av behandling – vi ser at mange har behov for et år og vel så det, men det går også an å få gjort mye på en mer kondensert måte, og med digitale løsninger. Det er for eksempel kommet studier som viser at pasientene kan se ferdighetene på film og så få veiledning i å ta dem i bruk. Vi mener jo at dynamikken og samholdet i DBT-gruppa er viktig, men i disse tider med økonomisk innsparing er jo alternative opplegg interessante. For oss her i Norge, ikke minst. Jeg har veiledet team i Finnmark, der store avstander gjør det mer utfordrende å organisere standardopplegget, kanskje dette er en måte å tenke på.

Og DBT for stadig nye pasientgrupper

Ja det er gjort mange spennende tilpasninger. Følelsesregulering er nå et begrep som brukes i sammenheng med mange typer av vansker, et slags felles symptom for nærmest «alle» tilstander. Det virker som at stadig flere pasientgrupper kan ha nytte av prinsipper fra DBT. Tenk på Johannas [Vigfusdottir] arbeid med rus! Og Bohus’ modell for traumebehandling, som også er prøvet ut her i Norge, blant annet av vårt team her ved Søndre Oslo DPS.

En annen nyhet er jo etableringen av en europeisk DBT-forening, som jo N-DBT er medlem av.

Ja, det er også interessant, og det kan bety at det etableres andre faglige tyngdepunkt enn den «moderorganisasjonen» vi i utgangspunktet har knyttet oss til. Selv har jeg aldri vært et «foreningsmenneske», men det blir jeg nå, i kraft av min rolle som leder for utdanningsteamet. Det er fint med krefter som kan DBT, og som er opptatt av at DBT skal bevares og videreutvikles nå som Marsha Linehan begynner å bli en veldig gammel dame. Jeg håper det ikke blir for kommersialisert. Kanskje litt enkelt å si for en som er ansatt på et universitet, for jeg forstår jo at folk trenger å tjene til livets opphold, men jeg må si at jeg håper DBT ikke blir løsrevet fra forskning og systematiske evalueringer. Men jeg er ikke veldig bekymret altså, jeg ser jo hvem som er engasjert i den europeiske foreningen. DBT må ikke løses fra sitt utgangspunkt som forskningsmessig forankret.

Siste spørsmål: mange av oss har jo opplevet å bli personlig berørt av DBT, og har tatt det med hjem fra jobben og inn i eget liv. Hva med deg?

Jeg kjenner igjen dette, at DBT på mange måter er mer enn en metode, det er en tilnærming til livet. Folk som jobber med helt andre metoder ser ut til å kunne tenke at DBT høres veldig instrumentelt ut – som om man har ferdigheter som fikser alt. Vi som driver med dette vet jo at det ikke er sånn. Likevel, for meg har det for eksempel vært viktig at jeg både som terapeut og i privatlivet er blitt mer obs på når jeg får en følelse, eller en tanke. Dermed kan jeg ta stilling til om den er hjelpsom eller ikke, og jeg kan få sjekket fakta. Før jeg handler! En sånn «liten» ferdighet kan være helt vesentlig i livet.

Det å få mer innsikt i følelsene sine, hva de betyr, når det er hensiktsmessig og mindre hensiktsmessig å handle på dem – det har virkelig betydning. Det har nesten ikke forekommet at terapeuter slutter i utdanningen etter første dag på intensiven. Noen har kommet uten å være særlig forberedt, uten å helt forstå hva de har blitt med på, men så tror jeg de kjenner hvordan DBT kan forandre livet deres også.

Store ord., Anita!

Ja, la oss tillate oss det i denne sammenhengen. Store ord!

Kjærligheten til de sinna ungene

I N-DBTs styre har det nærmest inntruffet en familieforøkelse: fra før hadde styremedlemmene erfaring med voksne, med ungdom, med barnevernsinstitusjoner, og med rusmisbrukere. Nå har vi fått med oss barna! Møt Marit Coldevin, nytt styremedlem fra november 2024, og norsk og internasjonal kapasitet på Dialectical Behavior Therapy for Children – DBT-C. Hvilke barn trenger en tilnærming som DBT, og hvordan gjøres behandlingen egnet for barn fra seks til tolv år? Hva er felles og hva er forskjellig fra standard DBT eller DBT-A?

Hvem er du, Marit?

Jeg er psykologspesialist på Nic Waals Institutt, som er BUP’en til Lovisenberg sykehus i Oslo. Jeg prøver også å gjøre ferdig en PhD. Og arbeid med de sinna ungene og foreldrene deres har vært min store interesse helt siden jeg startet som psykolog i 2004.

Sinna unger?

Et sinne som blir så sterkt at det spenner ben på ungene og deres utvikling, på foreldrene deres, på lærerne, på vennene, på vennenes foreldre … jeg har en stor forkjærlighet for denne problematikken!

Disse barna er målgruppen for DBT-C?

De har strevd med irritasjon, sinne og utagering, eller emosjonell dysregulering som vi kaller det, i minst et år. Minst tre ganger i uka – kanskje daglig – har de episoder med alvorlig utagering. De har en generelt lav funksjon og lidelsestrykket i familien er høyt. Studier her i Norge tyder på at omtrent tjuefem prosent av barna i BUP har denne typen vansker. De fyller kriterier for DSM 5-diagnosen Disruptive mood dysregulation disorder (DMDD), eller emosjonsreguleringsforstyrrelse, som vi kaller det på norsk. Seksti til sytti prosent er gutter. Mange av dem har en komorbid ADHD, men også angst- og depresjonssymptomer er svært vanlig. I DSM 5 er disse vanskene interessant nok forstått som en affektiv lidelse, ikke en atferdsforstyrrelse.

Det stemmer godt overens med hvordan man i standard DBT forstår pasientenes kjerneproblematikk – et grunnleggende problem med følelsesregulering …

Nettopp. Det er den samme biososiale teorien: Barna er sensitive og reaktive, de får veldig sterke følelser veldig raskt. Etter utbruddene sine angrer de og blir voldsomt lei seg – «det er noe feil med meg, jeg får ikke til verden»! De erfarer mye invalidering fra omgivelsene, som resulterer i mer emosjonell dysregulering. Dette er han lille tassen med hetta over hodet og dystert ansikt som sier «alle hater meg». Og foreldrene kan komme til å tenke at det ikke er så rart, siden han gjør så mye fælt mot andre barn og mot søsken. Å hjelpe foreldrene med en god forståelse av grunnvansken til barna er fundamentet i endringsarbeidet. Disse barna er ikke «callous-unemotional», tvert imot! De er veldig sensitive, og i rolige stunder både omsorgsfulle og empatiske.

Er det dette som er tema for PhD’en din?

Ja. Tittelen på prosjektet er «alvorlig emosjonell dysregulering hos barn». Hvem er disse barna, hva kjennetegner dem, hvor mange av dem er i poliklinikkene, hva slags underliggende mekanismer ser vi bak sinnet deres, foreldrefaktorer som foreldrestress, tilknytningsstil – mange spørsmål. Det ble et stort prosjekt etter hvert. En annen PhD er allerede ferdigstilt, Astrid Brænden disputerte høsten 2023 etter et viktig arbeid. Trenger vi DBT-C i Norge? Svaret er klart ja.

Og hva er så DBT-C?

DBT- C er tilpasningen av DBT til barn mellom seks og tolv år, utviklet av Francheska Perepletchikova, en amerikansk psykolog med ukrainsk bakgrunn. Kjernekomponentene er de samme: Mindfulness, dialektikk mellom aksept og endring, fokus på følelser. Endringsarbeidet foregår imidlertid først og fremst gjennom foreldrene, og det er bare foreldrene som går i ferdighetstreningsgruppe her i Norge. Barnet får lite plass i behandlingen før vi sammen med foreldrene vurderer at miljøet er klart til at barnet kan begynne med eget arbeid. Vi bruker selvsagt et målhierarki for å gi nødvendig struktur til prosessen, men det ser nokså annerledes ut. Det består av ti trinn, og barnet blir ikke direkte involvert før på trinn ni! Unntaket er første trinn: dersom barnet har selvmordsatferd eller selvskading, da starter vi selvsagt der.

Som i standard DBT og DBT-A ..

Ja, men se på terapiforstyrrende atferd! Barnets terapiforstyrrende atferd er trinn ti – det aller siste vi fokuserer på. Ungene kan få holde på med telefonen, ligge under bordet, sprette ball – vi ser at de får med seg det de trenger likevel. Foreldrenes eventuelle terapiforstyrrende atferd derimot, det er trinn to, som i standard DBT. Så jobber vi oss suksessivt nedover: foreldrenes ferdigheter i å regulere egne følelser, deretter foreldreferdigheter som å lage struktur i hverdagen, bruke positiv forsterkning, gi gode beskjeder – altså ganske forenlig med PMTO eller De utrolige årene. Her kommer også foreldrenes valideringsferdigheter inn – og selvvalidering ikke minst.

Det er smertefullt å ikke «få til» barnet sitt, det mest dyrebare man har…

Det er et stort lidelsestrykk hos disse foreldrene! Så har vi noen foreldre der følelsesregulering ikke er noe problem. De er i kontakt med følelsene sine, gjør gode valg – men de har «kommet bakpå» med hensyn til å være ledere for barna sine. De er blitt for ettergivende – «alt er greit» er på en måte blitt løsningen deres. Da må vi styrke deres endringsfokus. Alle barn, særlig disse sinte, trenger tryggheten i at foreldre tar ledelsen. Og da kan det dukke opp vanskelige følelser hos foreldrene, som må jobbes med – og dermed fyker vi oppover igjen i hierarkiet. Velkjent i DBT, og i BUP, ikke sant?

Veldig. Løsningen for å bevare en tilsynelatende god stemning har vært «fri flyt»…

Ja, det er veldig forståelig. Det fine med DBT-C er at vi også kan gi disse foreldrene en mer dialektisk tilnærming å støtte seg til: «Jeg har et barn som er skrudd litt annerledes sammen enn for eksempel søsknene. Hen er reaktiv og sensitiv, derfor må jeg også være litt annerledes som forelder». Denne forståelsen er potent fordi den tydelig viser behovet for både validering og endring. Her skiller DBT-C seg litt fra andre behandlinger for samme målgruppe – vi snakker tydeligere om det barnet har med seg inn i samspillet med foreldrene, barnets sensitivitet. Det hjelper foreldrene litt ut av skyld og skam over det de ikke får til, at vi kan snakke om hvordan barn kommer forskjellig til verden med hensyn til temperament og følelsesmessig sensitivitet.

Det er ikke din skyld, men det er du som må gjøre jobben likevel. En velkjent grunnholdning. Så en viktig forskjell mellom DBT for voksne og ungdom og DBT-C er at man jobber mye indirekte med pasienten. Andre forskjeller?

Ja. Vi bruker selvsagt kjedeanalyse, der vi sammen med foreldre utforsker funksjonen til barnets atferd, og ser på hvordan ytre faktorer spiller inn, forsterkningsbetingelser osv, men vi gjør også ved behov en kjerneanalyse. Noen ganger erfarer vi at foreldrene ikke klarer å gjøre endringer. De kan ferdigheten, de vil prøve, men de står fast. Da går vi grundigere til verks for å finne ut hva som kommer i veien, og da dukker gjerne ett eller flere grunnleggende tema opp, som denne foreldren strever med – kanskje på grunn av egne barndomserfaringer. Pereplechikova har formulert tre slike grunntema: Er jeg god nok som jeg er? Er verden et trygt sted? og er jeg akseptert av fellesskapet?

En touch av tilknytningsteori?

Ja, vi bruker jo ofte forskjellige ord på samme fenomen, avhengig av teoretisk ramme. Disse temaene viser seg gjerne hvis man spør grundig nok. Man finner for eksempel at en foreldre til et slikt «vanskelig» barn kjenner seg veldig forskjellig fra andre foreldre. De ser hvordan andre barn og foreldre har det, og kjenner seg utenfor fellesskapet, blir redd for ikke å bli akseptert. Da kan de bli parkert av skammen sin, og greier ikke å bruke ferdigheter. Kjerneanalyse er en relevant tilleggskomponent i behandlingen av barn. Men ellers har vi de samme modalitetene – individuelt arbeid, gruppe, konsultasjonsteam, og telefonkonsultasjon, selv om vi ikke har fått til dette siste på NWI.

Vi DBT-terapeuter er jo glade i teamene våre – hvordan ser teammøtet ut?

Bare lek og moro selvsagt! Neida, vi følger samme struktur som i standard DBT. Halvannen times møte, drøfter pasienter etter hierarkiet, legger frem kasusformuleringer, og didaktikk. Det er veldig godt å kunne lene seg mot det som er så godt etablert fra standard DBT og DBT-A. Vi har ofte andre DBT-terapeuter på besøk for å observere, og de sier «her er vi hjemme».

Hvordan jobber man med barna, når man kommer så langt?

Vi tar vanligvis inn barna når foreldrene har kommet seg nedover i målhierarkiet, altså til trinn ni. Men vi gjør unntak dersom barnet viser en tydelig motivasjon for å jobbe med egen endring: «Jeg vil trene opp hjernemuskelen min, jeg gjør så mye jeg ikke har lyst til». Da jobber vi etter samme forståelse som i DBT, men med tilpasset materiell og språk. Vi bruker mye tid på grunnforståelsen – emosjonell reaktivitet og sensitivitet. Hva som er bra med det, og hvordan det kan spenne ben på en. Jobber mye med mindfullness – merke følelsen når den kommer for å kunne regulere reaksjonen – altså å «trene hjernemuskelen». Vi bruker eksponering for følelser, oftest for irritabilitet og sinne, og utsetter dem for de følelsene – som ved for eksempel behandling av angst. Det blir mye pusting..

Pusting nå igjen!

Det er go-to-ferdigheten, men det gjelder å gjøre det som funker.

Hva er status med hensyn til forskning og evidens?

Pereplechikova har gjennomført to RCT’er, publisert i 2017. Så har vi en internasjonal forskningsgruppe, med representanter fra flere universiteter omkring i verden og der jeg også er med. Der er det mange pågående prosjekter. Det kommer snart en publikasjon fra et universitet i Chile, og vi ved Lovisenberg har gjort en pilot om foreldregrupper. Forskning tar tid, men det skjer en god del. Vi har «lovet» forskergruppen en RCT her i Norge innen en fem års tid, og håper at det kan gjøres som en multisenterstudie i samarbeid med flere helseforetak.

For hva er utbredelsen for DBT-C i Norge?

Første team utenfor USA ble startet i BUPA ved Oslo universitetssykehus i 2017. Nic Waals institutt startet sitt team i 2018. Sykehuset Innlandet har etablert et team for ca to år siden, med Karoline Lerstad i spissen. Også Diakonhjemmet sykehus her i Oslo og Vestre Viken HF har startet team. Sørlandet sykehus har lederstøtte for å starte opp, og et par sykehus på vestlandet har vist interesse.

Hvor kan man lære DBT-C?

Vi mangler foreløpig et utdanningstilbud her i Norge. «Mor DBT-C», altså Francheska Perepletchikova har startet et opplæringstilbud sammen med en tidligere administrerende direktør for Behavioral Tech som heter The Comprehensive Training Center. Der tilbys nå digital opplæring for oss i Norge, til en pris av femten-tyve tusen kroner for tolv dagers, intensiv trening. Opplæringen består av en firedagers grunnutdanning for dem som ikke kan DBT fra før, og deretter to ganger seks dager – med veiledning imellom – om DBT-C. Aktuelt er tjuefem terapeuter fra Norge i gang med opplæringen, og på verdensbasis har mange hundre klinikere fått opplæringen.

Hva motiverer deg mest, Marit?

For det første: denne barnegruppen er stor, og vi må tilby noe som virker. Hva slags hjelp får disse barna nå? Er det mye klipp-og-lim og uoversiktlige tilbud? For det andre – dette er saker med mye «trøkk», behandlere blir nedringt av fortvilte foreldre, rektorer, osv. Vi må ha mål, planer og struktur i behandlingen, og vi må ha god støtte til behandlerne. Men aller viktigst for min motivasjon er å se effekten av behandlingen, få tilbakemeldingene fra foreldre og barn. Metoden passer så godt til de vanskene barna har, og man får bare lyst til å jobbe med disse familiene hele tiden. De kommer «sammenraste» inn, med høyt lidelsestrykk, og så får de så god hjelp. Det er gøy, det er motiverende, og man får lyst til å spre budskapet – alle burde ha dette tilgjengelig!