Hamar DBT-team – årets team
Hamar DBT-team ble kåret til Årets team under DBT-konferansen i mai! Juryens begrunnelse lød som følger: Diplom for årets team går til BUP Hamar, for sitt fremragende arbeid med å fremme DBT både internt i eget helseforetak samt eksternt ved medieoppmerksomhet rundt behandlingsmetoden. Videre er teamet stabilt og stødig, med mange terapeuter som har lang fartstid i teamet, noe som vitner om god ivaretakelse av teammedlemmer og effektiv terapi for terapeuten.
N-DBT snakket med teamleder Ellen Rasmussen og teammedlem Gjertrud Myhrhaug etter konferansen. Hvordan har de fått til det de nå berømmes for?
Takk for at dere stiller til samtale med N-DBT. Dere synes å ha fått til ting som vi vet at en del andre strever med – det hører vi fra våre medlemmer. Vi vil gjerne lære! Men aller først: hvilken oppmerksomhet har prisen fått i organisasjonen, og hvordan har dere feiret?
Ellen: Vi har fått mange gratulasjoner. Vi har også blitt gjort stas på i personalmøter og i flere ledermøter. Og selvsagt har hele teamet feiret med en middag på restaurant.
Har prisen styrket ledelsens motivasjon til å støtte DBT-teamets drift?
Ellen: Kanskje, men ledelsen vår var ganske motivert fra før. DBT nevnes ofte her i sykehuset, og det er kjent at vi jobber godt med denne problematikken i BUP.
Kan vi få kortversjonen av teamets historie?
Ellen: Det begynte med at en kollega og jeg startet et akutt-ambulant team. Vi erfarte vi at vi ikke hadde en god nok praksis i møte med ungdom i DBTs målgruppe. Vi trodde alle var akutt suicidale – det var de jo slett ikke. Så vi håndterte det ikke bra, og akuttenheten [døgnposten] håndterte det ikke bra. Vi la pasientene inn, og de turte ikke å skrive dem ut igjen. Det var utgangspunktet. Jeg tenkte at dette har jeg ikke samvittighet til å være med på. Jeg søkte på nett, fant noe som het DBT, og presenterte det for ledelsen. De greide å finne frem noen kursmidler. Høsten 2012 fikk vi DBT-terapeut Stine Laberg fra Bergen til å holde et todagers kurs for både poliklinikkansatte og døgnansatte – selvsagt også med lederne tilstede. De ble gira og vi ble gira! I 2014 hadde vi fått med oss tilstrekkelig med psykologer fra både poliklinikker og døgnenhet til at vi fikk delta på først en introkursdag og deretter på selve DBT-utdanningen. Vi hadde med oss hele fem ledere på introkursdagen, jeg tror det har vært en av våre suksessfaktorer. Jeg husker at Anita [Tørmoen] bemerket at det ikke var helt vanlig.
Teamet deres har vært solid lederforankret hele tiden?
Ellen: Ja, vi skjønte tidlig hvor viktig det var. Det var avgjørende at lederne våre forstod hvilke prioriteringer denne satsningen innebar, for at vi skulle kunne gi et godt tilbud til pasientgruppen vår. Helt fra starten av var vi derfor aktive med å invitere oss selv inn i diverse lederfora, helt inn til sykehusets styre. Nå opplever vi å ha en solid posisjon i organisasjonen. Når det nå er nytt styre i sykehuset Innlandet, da blir vi invitert. Vi ble for eksempel «månedens lyspære» i sykehuset Innlandet rett før koronaen – vi fikk omtale på intranettet og kake. En gang i halvåret blir hele ledergruppen invitert inn på teammøtet. Da må de stille, uansett hvor i distriktet vårt møtet blir avholdt. Fordelen med en så fast rutine er at den står støtt selv om ledelsen skifter. Nye ledere kommer inn i det samme opplegget. Og de flirer litt, lederne, for til dette møtet kommer de aldri for sent! Vi gjør kjedeanalyse, selvsagt. Og starter med mindfulnessøvelse, slik man skal.
Og dette har dere fått til ved å invitere dere selv?
Ellen: Ja, i starten. Nå blir vi som sagt invitert. Men det var svært viktig for oss i starten: å informere om hva vi holder på med, om betydningen av struktur, og om nødvendigheten av å prioritere. Vi har vært svært bevisste i bruken av Be Om Noe-ferdigheten. Av og til har vi hatt med pasienter i slike møter, og det har gjort sterkt uttrykk på dem som sitter i styre og stell. Jeg tror det har vært nødvendig.
Hvordan ser teamet ut i dag – hvordan er det organisert?
Gjertrud: Vi er matriseorganisert, med behandlere fra så vel poliklinikk, døgnpost og akutt ambulant team. Vi driver standard DBT, 20 ukers varighet, med én slow open gruppe. Opptaksområdet vårt er hele Innlandet – selv om det også er team andre steder enn på Hamar. Vi har maksimalt seks familier per gruppe.
Ellen: Teamet har hatt litt ulike størrelser – vi har aldri vært færre enn 6, som vi var da vi startet, og vi har vært oppe i 11 medlemmer. Akkurat nå er vi 9 teammedlemmer. Rekruttering er et svært viktig tema i den kontinuerlige dialogen med ledelsen: hvor mange terapeuter trenger teamet for at vi kan få gjort det vi skal. Ansvaret for å finne en ny behandler til teamet når det trengs går på omgang mellom de ulike enhetene.
Har dere tanker om den optimale teamstørrelsen?
Gjertrud: Vi har jo prøvd litt forskjellig, men vi opplever 8 som et veldig godt antall. Vi har aldri avlyst en gruppe, vi er stabile, det er alltid noen som kan steppe inn ved sykdom. Det har vært særlig viktig nå i koronaperioden.
À propos korona – hvordan gikk det med teamets arbeid i denne perioden?
Vi var raskt ute med å etablere en digital gruppe. Selv om det ikke føltes helt som å møtes fysisk med familiene, gjorde vi noen nyttige oppdagelser. For eksempel var vi så opptatt av at alle skulle få komme til orde, at vi ble ekstra bevisst på å løfte alle frem. Og dermed ble alle mer synlige og gruppen mer aktiv. Det handlet om oss – at vi ble flinkere til å hente dem frem. Det var jo også interessant å bli med familiene hjem til deres egne stuer. Så egentlig gikk dette bedre enn vi hadde trodd.
Tilbake til teamet deres – dere er jo matriseorganisert – hva med stillingsprosenten, det vil si fordelingen mellom DBT-arbeid og øvrige arbeidsoppgaver?
Ellen: de fleste har 20 prosent stilling i teamet, mens jeg som teamleder kan bruke opptil 50 %. Så vet både vi og ledelsen at i noen perioder bruker vi mer enn 20%, og i andre perioder mindre. Vi bruker den tiden vi trenger.
Gjertrud: utgangspunktet vårt er at alle skal ha to pasienter i løpet av et år, og de skal man ha samtidig. I denne perioden jobber man derfor noe mer med DBT enn i resten av året. Det er avtalen vår om kompensasjon for telefonkonsultasjon som gjør at vi må ha pasientene samtidig. Vi har telefonkonsultasjonstilbud til «egne» individualterapipasienter, ikke en vakttelefon slik andre har. Dette fungerer for oss.
Men når dere har to pasienter, som da ofte vil kreve mer kapasitet enn disse 20% – hvordan sørger dere da for ikke å få en haug andre arbeidsoppgaver samtidig? Implementeringsstudier har jo vist at dette er en velkjent problemstilling for DBT-team-
Ellen: For det første jobber halvparten av oss i et akutt ambulant team. Selv om vi på én måte har en mer uforutsigbar arbeidssituasjon, så får vi ikke fordelt pasienter fra inntak – dermed kan vi styre dagene noe mer. De som jobber i vanlig poliklinikk har det litt tøffere. Som teamleder er jeg ofte «den sure bikkja», som stadig minner om problemstillingen i møtene med ledelsen. Jeg er kjempestreng: når de sier ja til at noen skal jobbe med DBT, ja da må de få jobbe med DBT.
Gjertrud: Ledelsen forstår at en terapeut som jobber 20 % i DBT, ikke kan ha samme antall saker som dem som jobber 100%. Vi blir litt skjermet. Dette er en av de virkelig store fordelene ved involveringen av ledere. De er svært godt kjent med hvor krevende arbeidet vårt er. Vi har hatt ledere som teammedlemmer – de har jo særdeles god forståelse for behovet for skjerming.
Juryens begrunnelse for å utnevnelsen til Årets team påpeker nettopp hvordan dere har fremmet DBT internt, men også eksternt. Dere har fått medieoppmerksomhet, og det startet tidlig. Hvordan har dere fått til dette?
Ellen: Den første gangen skyldtes det at faren til et av teammedlemmene var journalist. Han ble interessert, kom og snakket med meg som leder, og intervjuet også en av mine pasienter. Han fulgte henne en dag, også hit til time på BUP. Så fikk vi altså en reportasje som kom midt i beste sendetid på Dagsrevyen. Vi har aldri jobbet noe for å få til dette, men er glad for den medieoppmerksomheten vi har fått – spre det glade budskap.
Hvordan påvirket det pasienttilstrømmingen?
Gjertrud: Vi får mange telefoner etterpå. Etter den første gangen var det mange som tok kontakt, også voksne, som det da ikke fantes et tilbud til. Andre ba på sine knær for døtre eller bekjente. Vi får mange slike telefoner fortsatt.
Noen team erfarer at det er krevende å få pasienter henvist?
Gjertrud: Vi har jobbet mye med bevisstgjøring med hensyn til hvem som skal ha dette tilbudet, og hva slags behandling de får. Vi har gått ut og sagt at disse pasientene har dere, dere må se dem og få dem henvist til oss.
Ellen: Vi samarbeider med barneverntjenesten, vi har hatt undervisning for hele sykehuset, og alle barnevernsinstitusjonene – dem har vi et tett samarbeid med. Vi har vært på alle legekontorene. Vi har vært i skolene og snakket om pasientgruppen og behandlingen – vi har gjort mye for å gjøre oss kjent.
Gjertrud: Og dette gjorde vi også tidlig – inviterte oss selv inn. Etter hvert blir vi da også invitert.
Ellen: Vi har vært mye ute, mindre i eget hus. Så nå er det bestemt at vi får all internundervisningen frem til januar, det blir et 20 timers kurs til alle behandlere i BUP Hamar. Det er viktig at det er så omfattende, for behandlerne må ha kompetanse på dette, lære seg til å se disse pasientene. De skal jo også følge dem opp på en god måte etter avslutning i DBT. Det er viktig at også andre behandlere er stødige i møtet med denne typen problematikk.
I juryens begrunnelse nevnes også teamets stabilitet – henger det også sammen med lederinvolvering og utadrettet virksomhet?
Ellen: Først og fremst trives vi sammen. Vi gjør mye hyggelig sammen, og vi prøver å ta vare på hverandre. Vi har planleggingdag en gang i året, utenfor huset. Vi hadde aldri fått til dette hvis ikke folk hadde sagt ja til denne typen av jobb – men de sier ja. Vi har et trygt miljø.
Gjertrud: Vi er nøye med rekrutteringen av nye kolleger. I starten var det lederne som plukket ut nye teammedlemmer. Vi erfarte at det var viktig med terapeuter som var direkte og modige. Ikke alle liker eller passer til denne formen for arbeid. Ellen snakker med alle aktuelle nye teammedlemmer og sørger for forpliktelse, på samme måte som vi gjør med pasientene. Nå er lederne våre blitt mer bevisst på hva slags behandlere som kan ønske å være i DBT-team. De må like pasientgruppa, og den direkte stilen vår. Det bidrar til stabilitet.
Hva er dere mest forhøyd med å ha fått til?
Ellen: Vi er veldig glade for at vi har overlevd! Vi er blitt et stabilt team, som trives med jobben. Det er greit å starte et team – det som er vanskelig er å få det til å leve. Det har vi vært gode til. Da vi var på utdanningen ble vi spurt om hvor vi ønsket å være om 5 år. Vi sa noe i retning av at da er vi godt i gang, vi har fått spredt det glade budskap og vi har fem team i sykehuset Innlandet. Det har vi greid. Det er 6 team i dag, i tillegg til dem som ikke lenger er en del av Innlandet. Vi har fått fortsette år etter år, er ikke blitt truet med nedleggelser – «dette har vi ikke tid til, vi må omdisponere» – tvert imot. Det ligger et styrevedtak på at denne behandlingsformen skal være førstevalg ved sykehuset Innlandet. Det viste seg for eksempel at døgninnleggelsene gikk dramatisk ned da vi ble etablert, nå er det sjelden vi legger våre pasienter inn. Dermed er det en stor og synlig forskjell mellom områder med DBT-team og områder uten. Dette har man fått med seg.
Har dere noen mål for tiden som kommer? Noe dere jobber med
Gjertrud: Vi har forsøkt å etablere graduate groups, men fikk ikke nok pasienter til dette. Vi tenkte også på å starte en rent digital gruppe, fordi mange av pasientene våre har lang reisevei, men fikk heller ikke nok deltakere til dette. Så har vi ett ønske som vi ikke er i mål med, det er å opprette et 15-25-team. De som har fylt 18 får jo ikke et tilbud hos oss, samtidig er det noen år i ung voksen alder hvor man ikke er så selvstendig ennå. Mange trenger mye hjelp av foreldre, eller en kjæreste eller samboer. Det kunne vært fint å ha med pårørende i gruppa, slik som i ungdomsversjonen. Dette har vært Ellens «baby» i alle år. Koronaen satte også på pause andre viktige planer, som å feire 5 års jubileum med en konferanse.
Ellen: Vi har fått midler til å lage en video, vi har laget én så langt om validering – den ligger ute på youtube.
Utover at DBT er et godt tilbud til pasientgruppen – tenker dere at det også er andre fordeler for en organisajon ved å ha et DBT-tilbud, og ha ansatte med DBT-kompetanse?
Ellen: Definitivt. DBT funker for alle, også for andre pasienter. Å kunne ferdighetene er en fordel uansett pasientgruppe. Vi blir også bedre kolleger. Og, ferdighetene fungerer også godt i våre egne, private liv.
Gjertrud: Det er en uvurdelig kompetanse. Å kunne så mye om å jobbe med suicidalitet, selvskading og forsterkning – tenk på alt vi gjorde tidligere, fordi vi ikke visste bedre, men som var med på å forsterke pasienters problematikk. Dette kan vi veilede om i egne enheter.
Og så er det verdigrunnlaget, pasientsynet…
Ja, pasientene har vært utsatt for mye negative holdninger – men det gjelder jo også mange andre pasientgrupper. Holdninger snakker vi mye om når vi underviser ute. Dette er ungdom og unge voksne som gjør så godt de kan.
Siste spørsmål: til dem som nå går med planer om å starte et DBT-team, eller som akkurat har startet et: hvilke råd vil Årets Team gi?
Gjertrud: Ha tett dialog og samarbeid med ledelsen. Og markedsfør dere godt. Inviter dere inn alle steder der dere tenker at man bør kjenne til DBT-tilbudet. Vi opplever at DBT får stadig mer fokus, i stedet for at interessen dabber av og flyttes til andre områder.
Ellen: Dette har vi gjort, og vi har lyktes med det. Vi var ikke like bevisst på alt, men vi har i ettertid sett verdien av arbeidet vårt. Når nye behandlingsteam med andre målgrupper starter opp så ser man til DBT-teamet og lærer av det. Vi blir brukt som mal på god implementering.
Dette var råd som rettes mot teamets ytre betingelser – hva med teamets indre liv?
Ellen og Gjertrud: Hold strukturen! Vær tydelig på at når du prioriterer, da prioriterer du.
Ellen: Som leder har jeg av og til opplevd dette som litt slitsomt, å minne om at er du med, så er du med. Her har jeg likevel valgt å være veldig tydelig.
N-DBT planlegger et teamlederseminar i høst – med tanke på hvordan du presenterer lederens rolle og ansvar her, er det kanskje fint å kunne lære av hverandre.
Ellen: Ja, det er en krevende rolle der mandatet ikke er så tydelig. Men når man er leder må man være leder, og man må ivareta. Jeg er streng når det trengs.
Gjertrud: Ja, og det er veldig fint!
Kanskje vi kunne utvikle en «metodebok» for implementering av DBT etter mønster av deres arbeid. Takk for spennende samtale, jeg er sikker på at mange team vil få inspirasjon av det dere har gjort!